Thomas Vestmarks nettsted

I det disige motlyset var det bare så vidt jeg fikk øye på jenta som stod i veikanten et stykke lenger framme. Det var en ukes tid før høstjevndøgn og jeg hadde nådd Dovremassivet på min vei sørover fra Trondheim. Normalt tok jeg aldri med haikere og hadde ikke i tankene å gjøre det denne gangen heller. Men det var noe så ensomt over den uanselige skikkelsen i det enorme landskapet at det rørte meg. Noe med den apatiske måten hun rakte fram hånda på idet jeg kom nærmere. Som om hun allerede hadde gjort det minst fem hundre ganger denne dagen, og nå nærmest i ren trass og helt uten forhåpninger hevet armen enda en gang. Eller kanskje det rett og slett var fordi jeg selv var enda mer ensom og selskapssyk enn vanlig etter ti dager på farten.

Jeg bestemte meg i siste øyeblikk, tråkket brutalt inn bremsen og fikk stanset bilen noen få meter forbi henne. I speilet så jeg hvordan hun plukket opp bagasjen sin og kom småløpende, som om hun var redd jeg skulle ombestemme meg. Jeg strakte meg over, åpnet begge høyredørene og merket i det samme hvor isnende vinden var tross solskinnet. Jenta sendte meg et takknemlig blikk, lempet den digre og åpenbart blytunge bagen i baksetet og krabbet deretter inn foran. Bilen ble fylt av en behagelig og diskré ange som minnet om liljekonvall.

Dette skjedde rundt klokka tolv fredag den trettende september 2013, og det var slik jeg ble kjent med syttenåringen Sara.

Nå skal jeg kule’n i hovedstaden hele helgen før jeg mandag morgen kjører til Trøndelag på reportasjeoppdrag. På turen nedover igjen ni dager senere skal jeg stanse ved Kongsvoll stasjon og delta på moskussafari på Dovre med et par lokale kjentfolk. Håper været blir noe bedre enn det har vært de siste ukene.

Førtifem år gammel ble jeg sensommeren 1999 ansatt i Søkelyset. Allerede på min første dag i avisen ble jeg kjent med en snaut tre år yngre, kvinnelig kollega, som viste meg rundt, presenterte meg for mine nye kolleger, lærte meg opp i avisens rutiner – og aldeles umiddelbart ble min hemmelige drømmekvinne. Hvem hun er, vil jeg ikke røpe for hvem som helst.

Det er atskillig jeg kunne sagt om henne; jeg kunne skrevet en hel bok om henne om jeg hadde hatt nok talent til å beskrive henne slik hun fortjener å bli beskrevet. Jeg vet godt at hun ikke er noen blendende skjønnhet, snarere nokså alminnelig, som voksne kvinner flest. Men hun har en overflod av kvinnelighet og sjarm. Hun har et betagende, varmt og ekte smil i de velformede øynene. Hun kler seg med smak – ikke påtrengende dyrt og eksklusivt, men elegant. Når jeg er så nær henne som jeg våger meg, kjenner jeg en diskré duft av parfyme. Estée Lauder, heter den visst, den hun foretrekker, og som jeg flere ganger har kjøpt på taxfree når fødselsdagen hennes nærmer seg.

Når hun en sjelden gang ikke er på jobb, men f.eks. er hjemme med influensa, føles det tomt og meningsløst å være her.

Søkelyset ligger i Tordenskiolds gate. Vi i Kultur & feature holder til i fjerde etasje, sammen med to andre redaksjonelle avdelinger Nyhet og Helg.

Jeg har latt meg overbevise om at jeg bør ha mitt eget nettsted. Noe mer profesjonelt enn en skarve Facebook-side, som alle og enhver har og gjerne bruker til å skryte av barnebarna eller å fortelle om hva de spiste til frokost, middag og kveld, eventuelt hvor de er på ferie. Facebook er et ypperlig oppslagsverk for innbruddstyver som lurer på hvor det ikke er noen hjemme. I hvert fall – enden på visa ble at jeg lot meg overtale til å investere i mitt eget domene og ta meg tid til å lage en hjemmeside. Hva slags stoff jeg skal fylle den med, har jeg ennå ikke klart for meg.