Haikeren på Dovre

I det disige motlyset var det bare så vidt jeg fikk øye på jenta som stod i veikanten et stykke lenger framme. Det var en ukes tid før høstjevndøgn og jeg hadde nådd Dovremassivet på min vei sørover fra Trondheim. Normalt tok jeg aldri med haikere og hadde ikke i tankene å gjøre det denne gangen heller. Men det var noe så ensomt over den uanselige skikkelsen i det enorme landskapet at det rørte meg. Noe med den apatiske måten hun rakte fram hånda på idet jeg kom nærmere. Som om hun allerede hadde gjort det minst fem hundre ganger denne dagen, og nå nærmest i ren trass og helt uten forhåpninger hevet armen enda en gang. Eller kanskje det rett og slett var fordi jeg selv var enda mer ensom og selskapssyk enn vanlig etter ti dager på farten.

Jeg bestemte meg i siste øyeblikk, tråkket brutalt inn bremsen og fikk stanset bilen noen få meter forbi henne. I speilet så jeg hvordan hun plukket opp bagasjen sin og kom småløpende, som om hun var redd jeg skulle ombestemme meg. Jeg strakte meg over, åpnet begge høyredørene og merket i det samme hvor isnende vinden var tross solskinnet. Jenta sendte meg et takknemlig blikk, lempet den digre og åpenbart blytunge bagen i baksetet og krabbet deretter inn foran. Bilen ble fylt av en behagelig og diskré ange som minnet om liljekonvall.

Dette skjedde rundt klokka tolv fredag den trettende september 2013, og det var slik jeg ble kjent med syttenåringen Sara.

Comments are closed.

Categories