Førtifem år gammel ble jeg sensommeren 1999 ansatt i Søkelyset. Allerede på min første dag i avisen ble jeg kjent med en snaut tre år yngre, kvinnelig kollega, som viste meg rundt, presenterte meg for mine nye kolleger, lærte meg opp i avisens rutiner – og aldeles umiddelbart ble min hemmelige drømmekvinne. Hvem hun er, vil jeg ikke røpe for hvem som helst.
Det er atskillig jeg kunne sagt om henne; jeg kunne skrevet en hel bok om henne om jeg hadde hatt nok talent til å beskrive henne slik hun fortjener å bli beskrevet. Jeg vet godt at hun ikke er noen blendende skjønnhet, snarere nokså alminnelig, som voksne kvinner flest. Men hun har en overflod av kvinnelighet og sjarm. Hun har et betagende, varmt og ekte smil i de velformede øynene. Hun kler seg med smak – ikke påtrengende dyrt og eksklusivt, men elegant. Når jeg er så nær henne som jeg våger meg, kjenner jeg en diskré duft av parfyme. Estée Lauder, heter den visst, den hun foretrekker, og som jeg flere ganger har kjøpt på taxfree når fødselsdagen hennes nærmer seg.
Når hun en sjelden gang ikke er på jobb, men f.eks. er hjemme med influensa, føles det tomt og meningsløst å være her.